Forklaring av Phillipskurven

Der Phillipskurve beskriver det omvendte forholdet mellom konsumprisindeksen, KPI og arbeidsledighet.

Det er et grunnleggende verktøy for å veilede valgene av pengepolitikken. Dette er fordi det indikerer at når arbeidsledigheten synker er det en økning iinflasjon.

Dette resultatet ble presentert i 1958 av Alban William Phillips, New Zealand-økonom, i essayet «Forholdet mellom arbeidsledighet og endringsraten for pengelønninger i Storbritannia 1861-1957».

I denne artikkelen påpekte Phillips hvordan man kan observere en forhold omvendt mellom arbeidsledighet oginflasjon basert på observasjon av ulike historiske serier av makroøkonomiske data.

Dette resultatet er derfor ikke et resultat av streng teoretisk forskning. Men det ble observert på selve dataene og er derfor et empirisk funn.

Phillipskurven hadde derfor ikke en solid teoretisk bakgrunn da den ble presentert. Men dette har ikke undergravd dens gyldighet og betydning.

Det er i samsvar med resten av økonomisk teori og ekstremt intuitivt å forstå at høyere sysselsetting indikerer en ekspanderende økonomi. Og følgelig større press oppover på prisene.

Gyldigheten til Phillipskurven

Den første tvilen om soliditet av forholdet observert av Phillips oppsto etter stagflasjonen på 1970-tallet.

På den tiden var vi vitne til den samtidige tilstedeværelsen av høy og høy arbeidsledighet inflasjon.

En forklaring på denne inkonsistensen med hensyn til kurven ble presentert av Robert J. Gordon i «Triangle model of inflation» med tanke på Build-in inflation, dvs. atinflasjon som oppstår som følge av sjokk på tilbudssiden eller på grunn av høye inflasjonsforventninger.

L’inflasjon generert på denne måten kan føre til en selvopprettholdende pris/lønnsspiral.

Heve forventningene ominflasjon generert av spiralen, beveger kurven seg opp og til høyre, og øker verdiene som er tildeltinflasjon for hvert nivå i arbeidsledigheten.

Dårlig inkonsekvenser mellom kurve og virkelighet er også forklart gjennom NAIRU, Non-Accelerating Inflation Rate Of Unemployment. En teori som sier at det er en betydelig forskjell mellom kortsiktig og langsiktig Phillips-kurve.

I følge NAIRU forventes det at det på lang sikt bare vil være én arbeidsledighet: den naturlige, konstant over tid og som ethvert arbeidsledighetsnivå derfor kan observeres i forhold til. inflasjon.

Selv med de riktige korreksjonene, har kurven fortsatt vært et gyldig verktøy for å forutsiinflasjon og veilede sentralbanksjefens pengepolitiske beslutninger.

Til dags dato er gyldigheten av dette forholdet stilt spørsmål ved nettopp de empiriske dataene som en gang ga opphav til det.

Hvis du ser på ledighetstallene i Europa og USA og sammenligner dem medinflasjon i begge land er det dyp tvil om gyldigheten av forholdet beskrevet av Phillipskurven. Eller i det minste ser det ut til at forholdet har svekket seg mye.

Til dags dato

Phillipskurven har returnert til sentrum av økonomisk debatt etter den store resesjonen i 2008.

Ifølge flere økonomer skal økningen i arbeidsledigheten etter krisen ha ført til et betydelig fall i produksjonsprisene.

Selv om mange land har vært nær deflasjon flere ganger, har ikke effekten på prisene vært like dramatisk. Bevis som har gjenopplivet debatten om bruken av kurven i økonomisk politikk.

Nobelprisvinner Paul Krugman, stilte for eksempel spørsmålstegn ved muligheten for å bruke Phillipskurven som et verktøy for å støtte pengepolitikken, på grunn av vanskeligheten med å estimere parameterne som kobler inflasjon, arbeidsledighet og produksjonsgapet. Selv om den ble født fra en empirisk observasjon, har kurven over tid faktisk blitt et stadig mer teoretisk begrep. Med tvetydige implikasjoner og svært vanskelig å anslå.

Til tross for dette, noen sentralbanker de bruker Fortsatt kurven i sine pengepolitiske operasjoner. ECB bruker en mer sofistikert versjon, kjent som Ny keynesiansk Phillips-kurvesom er basert på en antakelse om prisstivhet som justerer seg kun delvis på kort sikt som følge av forventninger.

Med henvisning til egenskapene til det aktuelle økonomiske forholdet, Olivier Blanchard, en fransk økonom, har vært vitne til en utflating av kurven, dvs. en svekkelse av dette forholdet, for mange avanserte økonomier siden finanskrisen. Viser liten reaksjon av inflasjonsbevegelser etter økning eller reduksjon i arbeidsledigheten.

Blanchard kvantifiserte deretter kurvens helning over forskjellige perioder. Mens en økning på ett prosentpoeng i arbeidsledigheten på 1970-tallet førte til en reduksjon i inflasjonen på 0,7 prosentpoeng, har denne effekten avtatt med mer enn 70 % de siste årene og nådd 0,2 prosentpoeng.

Men hva er da faktorer som forklarer utflatningen av kurven og hvilke konklusjoner kan trekkes?

Forringelsen av de økonomiske rammene etter 2008 ser ut til å være en relevant faktor i seg selv. Det har ført til en depresjon i den samlede etterspørselen og dermed til et usedvanlig rigid og statisk prisnivå. Noe som resulterte i inflasjonsnivåer nær null.

En ytterligere motivasjon ligger i mekanismen for dannelse av forventninger. Som den «reaksjonære» pengepolitikken etter krisen har bidratt til å endre i forhold til tidligere. Redusere avhengigheten av den observerte inflasjonsraten.

Dette skjedde etter en lengre periode med lav inflasjon. I tillegg til oppkjøpet av større troverdighet av sentralbanker. Også oppnådd gjennom implementering av nye kommunikasjonspolitikker, slik som ECBs fremadrettede veiledning.

Til slutt reiser utflatingen av Phillipskurven flere forvirringer av pragmatisk karakter for pengepolitikken.

Hvis intensiteten av forholdet er lavere enn det som er vurdert, kan inflasjonseffekten av politikk for å støtte sysselsetting bli overvurdert. Avstår dermed, om enn bare delvis, for å bekjempe arbeidsledighet. Motsatt kan erkjennelsen av et forhold som er mindre sterkt enn det som er estimert tidligere, hvis riktig, tillate sentralbanker å utnytte en ekspansiv gjennomgang av pengepolitikken. Som nylig gjort av Fed-formannen.

Avslutningsvis er Phillipskurven fortsatt levende i den politiske debatten.

Betraktninger

I påvente av svar fra innsiderne kan det gjøres noen betraktninger i mellomtiden.

Vanligvis bør større forhandlingsstyrke garantere arbeidstakere lønnsøkning som kan øke forbruket og derfor utløse‘inflasjon.

Nettopp dette siste tannhjulet i mekanismen som styrer forholdet sysselsetting-inflasjon kan ha satt seg fast. Dermed gjør dagens økonomiske system forskjellig fra det som beskrives av Phillipskurven.

En ting er sikkert. For å svare på disse spørsmålene kan vi ikke begrense oss til å undersøke kun det rent økonomisk-finansielle området. Vi må utforske andre viktige felt som regulering av arbeidsmarkedet.

Vi håper denne artikkelen har ryddet tankene dine på hva Phillips-kurven er. I så fall, legg igjen en kommentar nedenfor.